Jeg tror ikke det finnes ett eneste menneske i hele verden som virkelig ikke, på en eller annen måte er god. Først og fremst er jo alle god/egoistiske fordi vi ønsker oss selv det beste, men det var ikke det jeg skulle frem til, egentlig. For på ett eller annet tidspunkt vil hatet bli lagt til side, og omsorgen, et godt minne eller takknemligheten vil bryte det onde mønsteret. Kanskje ingen vil legge merke til det, men det er der likevel.
Tenk, en så liten ting som et godt minne feks. kan få en person til å forandre retning i livet.
Og en litt annen vri på det du har lest over: Kanskje det ikke er de store opplevelsene som er best, men alle de små gledene inni den store opplevelsen? De små gode opplevelsene gjør noe med meg, så lenge jeg legger merke til de og tar vare på dem. Eller, jeg tror de gjør noe med meg uansett om jeg ser de eller ei. For duften av dem har fortsatt kraft.
Hvis vi tar et eksempel: Du kjenner en person som ikke husker noe, ett eldre menneske på gamlehjem for eksempel. Han eller hun lider av aldersdemens, og husker derfor minimalt/ingenting. Jeg sier ikke at det er slik som jeg nå sier, men jeg tror på det. For om du gjør noe for den personen, setter i gang med en aktivitet som du vet hun liker, vil det kanskje påvirke henne til å få en god dag, for innerst inne, en eller annen plass har duften av noe kjekt satt sine spor. Likeså hvis noe dumt og negativt skjer han den dagen dere er sammen, så vil det kanskje påvirke han til å få en urolig og søvnløs natt. Ikke fordi han ligger å grubler over dagen og er trist, men fordi han kjenner duften/stanken av det negative som hendte nylig.
I dag er en dag der jeg ikke gidder noen ting. Jeg bare eksisterer rett og slett, men det tillater jeg meg. Jeg tenker jo selvsagt, men driter litt i alt :)
