Hat blomstrer ikke, det sprer seg som ild

Det var hat. Det var så mye hat at ingen ville tro henne hvis hun fortalte det. Hun hatet alt. Samtidig elsket hun alt. Til og med seg selv. Det var kanskje derfor hatet var så stort?! Alt hun hadde så kjært var likevel ikke slik hun visste det skulle vært. I menneskenes ord var det kjærlighet og lykke, men handlingene viste seg å være det motsatte. Av og til var ikke hatet nok til å uttrykke følelsene, og likegyldighet - en nøytral følelse som stadig, mer og mer tiltrakk seg døden, var det som preget menneskenes tanker. Hun hatet det.

Rundt henne, de få gangene hun brukte ordet "hat" til de menneskene rundt seg, fikk hun beskjed om at ordet var for sterkt til å brukes. Hun hatet at de sa det. For når hun uttrykte for andre hvor mye hun hatet, gjorde hun virkelig det. Hun hatet hatet. Hun hatet at menneskene ikke lot henne få uttrykke sine følelser. Mennesker later som at de vet best, men de gjør ikke annet enn å late som. De tenker aldri selv. De svarer bare for svare. Og når de først tenker over fortidens kommunikasjon, går de aldri dypt nok inn; å virkelig forstå, blir aldri virkelig.

Hver dag møtte hun ondskap. Jeg prøvde å si til henne at fokuset trengte ikke ligge i å finne hat. Svaret jeg fikk, gjorde at jeg forstod det hun følte: "Når tiden går, og kjærligheten sjeldent får blomstre i hvert hjørne av livet, vil hatet komme frem. Det vil skape avstand. Avstanden fylles med sorg, og så, hat. Det verste er kanskje at alle vet denne sannheten, men alle er for høy på seg selv til å endre virkelighetens mareritt. Jeg hater det. Jeg hater at jeg ikke bare beskriver andre, men også meg selv".

Lykke på denne jord,
ligger ikke i å elske sin bror.
Det som må til er å følge en metafor.
Se på meg, du skjønner, jeg må bli sett på som viktig og stor.

Luk 10, 25-37

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi.  Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’ Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Tanker om mennesker

Jeg satt der i mine egne tanker, uten helt å forstå hva jeg tenkte. Jeg var facinert. Jeg merket at jeg hadde mye å lære.

Du er med på å forme meg, og jeg håper at min måte å forme deg på, er like god som den påvirkningskraften du har på meg.

Jeg vet ikke hva jeg har i vente. Jeg vet ikke hva jeg kommer til å tenke om deg om to år. Jeg vet bare at jeg er utrolig glad for å ha møtt deg.

Noen mennesker er skapt slik at de trer rett inn i ditt hjerte, og facinerer deg mer enn du noen gang greier å facinere deg selv. Noen mennesker kjenner du er sendt rett fra Gud. Andre må du titte litt ekstra på for å se hvorfor Gud sendte deg dem.