De grusomme føringene

Jeg vet ikke helt jeg altså. Det der med å ikke få lov til å tenke sine egne tanker, er ikke greit. Eller er det kanskje det likevel?

Denne verden var jo allerede til før jeg blir født. Og det er grunnlaget for mine tanker, ja, dine også. Menneskene som levde før jeg ble født, de bestemte hvem jeg skulle være. Ihvertfall hva som skal påvirke meg gjennom hele livet. Det som er dritt, er at ingen vet hvordan det former min personlighet.

Jeg vet bare at det jeg omgår, det danner grunnlaget for mine tanker. Og tankene jeg allerede har, blir formet av mine nye opplevelser. Dette sier noe om ansvaret hvert enkelt menneske har.

Jeg vet at jeg påvirker deg mer enn du tror.

Vi er skapt med en fri vilje, men når den frie viljen påvirkes av det som ikke er av det gode, kan tankegangen lett kjøre på feil spor. Du styrer ikke tankene mine, du styrer bare det du selv sier. Eller gjør du kanskje ikke det, fordi alle andre rundt deg har påvirket deg til å tenke om og om igjen på det du tror er virkelighet?

Hvordan skal vi greie å finne frem til oss selv når alle andre påvirker oss hele tiden?

Det som går om og om igjen i min tankegang for tiden er nemlig det jeg nettopp har presentert for deg. Du er mitt forbilde, kanskje et veldig bra ett. Og jeg er kanskje en som av og til får deg til å forstå deg på livet. Andre ganger fucker jeg til hjernen din så mye at du ikke vet hvem jeg er lengre. Og verst av alt, du begynner å tvile på deg selv. Ikke skyld på meg. Forbildene jeg har fått tildelt, de som har sett meg inn i øynene bare en gang, og de som har gjort det mer enn hundre, har lagt grunnlaget for mitt syn på tilværelsen.

Kan jeg skylde på andre, eller kan jeg bare skylde på meg? Du vil sikkert si som meg "hmm? jo, litt begge deler.". Når jeg slår fra meg vår felles tanke, vil jeg ta å skylde på alle andre. For hadde alle vært perfekte, hadde jeg også blitt det. Jeg er ikke perfekt, og derfor er ikke du det heller. Selvsagt kan jeg styre mine egne tanker og handlinger, men det er faktisk uoppnåelig vanskelig noen ganger. For du har påvirket meg til å leve i et mønster. Og mønstre de er kontinuerlige. Det stemmer ikke hvis mønsteret i broderingen blir skeiv eller bytter farge uten mål og mening. Et mønster blir bare normalt hvis det følger det samme sporet.

Håpet finnes. For broderingen blir ferdig en dag og jeg, du og alle, kan begynne på ett nytt mønster. Ett mønster du og jeg vet av hele vår sjel samstemmer med malen, eller bruksanvisningen om du vil. En dag skjer det. Kanskje i dag, kanskje når den gode evigheten begynner. Foreløbig hater og elsker jeg alt for det det er, og drømmer om livet som skulle ha vært.

Et likt utgangspunkt

Det er så kult å møte folk som tenker dype tanker. Til nå har jeg bare møtt en. Ihvertfall bare en som har tatt i bruk kunsten å tenke på hvorfor, på den måten. Jeg tror at alle mennesker tenker hvorfor? innimellom, men aldri på den måten. Det er fascinerende. Det er spennende. Det er gøy.

Jeg har på en måte merket det helt fra starten av, at det er ett eller annet, uten å vite hvorfor. Først trodde jeg det hadde noe med utseendet å gjøre. Nå vet jeg at det er tankene våre som er grunnen. De er like, men samtidig så forskjellig. Jeg tror nysgjerrigheten i vårt indre gjør at tankene blir uttrykt likt. Jeg har følt en tilknytting nesten fra første stund. Kanskje har det med et studium å gjøre, kanskje ikke?

Det er ihvertfall sykt digg å endelig ha møtt "noen som meg". Jeg har aldri tenkt på at det faktisk er noen som meg der ute. Med den tanken blir jeg litt lykkelig. For uansett om vi blir kjent, eller som nå, blir bekjente livet ut, er det kjekt å vite om deg. Det er kult. Gud har skapt flere som meg.

359 dager

Om ikke mange dagene er det ett år. Skulle tro det hadde gått mer enn 359 dager. Tiden har brukt så sykt lang tid på å gå. Jeg har fått mer tid til å tenke enn jeg har hatt godt av, og alt for liten mulighet til å prate om det. Ingen har spurt, ihvertfall ikke i senere tid. Jeg har måtte begynt på temaet selv hvis noen skulle få vite noe. I begynnelsen var det lett å snakke, men når hodet mitt går fra å tenke på hvordan det skjedde til å forstå hva som faktisk skjedde, er det vanskelig å fortelle tankene til noen. Spesielt når ingen spør.

En ulykke, ett liv. Det har skjedd så mye siden 8. oktober 2013. Et rart år, et forvirrende år, et fint år. Mye er forandret, og av og til virker det som at virkeligheten aldri har skjedd. Det var bare en idé, noe jeg fant på. Ser jeg meg rundt, forstår jeg at det ikke er det. For der ute, utenfor mitt oppholdssted med fire vegger, finnes det mennesker som kan bekrefte det jeg innbiller meg. Ingen fantasi, ingen drøm. Hun døde faktisk. Hun jeg bodde sammen med.