En tekst, en jente, en Gud

Sykt bra å begynne med "jeg vet ikke hva jeg skal skrive!", men jeg vet ikke hva jeg skal skrive, såh.. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive, så da er det jo enda teitere å begynne med den setningen. Uansett, jeg hadde en liten tanke, et tema -> Gud, for han er rå!

Jeg har tenkt mye på det å stole på meg selv. Altså, at det jeg sier, er sant, med andre ord, at jeg faktisk mener alle de rare lydene jeg formidler til de som ikke er Marie. Jeg har tenkt masse, på mye. Det er teit å skrive at jeg er rar, for det synes nok de aller fleste om seg selv.

Under en konfirmasjonsgudstjeneste i kirken jeg er ansatt i, sa presten til konfirmantene at de ikke måtte tro at de er spesiell, fordi alle andre er spesiell. Det er det jeg husker fra den gudstjenesten, bortsett fra at det var utrolig mange folk i kirken, og jeg måtte stå.

For å fortelle deg litt om meg. Jeg er en person som liker en god setning fremfor en god tale. Gode taler er flotte, men de er ofte lange, og jeg ønsker å huske alt i mitt hjerte, og da blir det surr. Derfor er en setning det beste. Jeg elsker gode setninger, og har lært meg at bra gjort, er bedre enn bra sagt.

Jeg ser tilbake på Marie, fortiden, den gang da hun var alene. Det var mange mennesker rundt henne, så sånn sett var hun ikke alene. Likevel, når bildet av en svunnen tid dukker opp, vises en sjel, sjelen vet ikke hva den skal gjøre. Hun visste det nok, men hun skjønte det likevel ikke. Gud har begynt å la Marie forstå hva hun skal gjøre, og det er å be. Jeg har tenkt å prøve meg på det. Og det er godt!

Hvem gidder å fortelle sannheter om seg selv? Det er jo ikke slik vi skal leve..? Slenge rundt seg med positive ord om oss selv. For når sannheten om oss selv skal frem i lyset, er det ikke vi selv som skal ta på oss den jobben, det er andre. Jeg har troen på at hvert enkelt menneske trenger å vite sannheten om seg selv. Sannhet er viktig. Derfor tenker jeg at hvis vi ser på andre, og forteller dem om den flotte personen hver enkelt av dem er, så kommer vi langt. Vi kan gjerne fortelle sannheter om oss selv, så lenge vi forteller sannheter om vår neste, og til vår neste. Jeg tror at en god sirkel kan skapes.

Nå merker jeg at jeg blir forvirret, for øynene greier ikke følge med på ordene som blir skrevet, ei heller hjernen. Uansett, jeg vil legge ved en link, om en mann, han har nok en tann, men jeg tror nok ikke han bygger huset sitt på sand. Han skriver nemlig om det å be, og Bønne svar. Litt tungt å lese, men jeg vil si at poenget kommer frem. Jeg er ihvertfall glad for at jeg leste alt.

Jo, jeg merker det, det er mye man kan prøve å rømme fra, men å rømme fra seg selv, er umulig. Du er den personen du er mest sammen med av alle, ta vare på deg selv som du ville gjort med en god venn. Lettere sagt en gjort, jeg vet!

RandomT

Det du leser nå er ikke planlagt. Det er bare ord som kommer, og setninger som blir formulert ut av ingenting. Hendene jobber, hodet greier så vidt å henge med.

Nå er det snart sommer. Det føles som at det ER sommer, men å solt meg sånn skikkelig, det har jeg enda ikke gjort. For noen dager siden var det faktisk en og tyve grader. Da var jeg inne hele dagen. Jeg har pollenallergi, men når bjørka har roet seg litt, og naboen ikke klipper gresset, skal jeg smyge meg ut, nei, løpe ut gjennom verandadøren og bare puste, og  kjenne varmen fra sola spise opp den hvite hudfargen min.

Når jeg tenker meg om, det bittelille innledende avsnittet kom jo egentlig ikke fra ingenting. Det kom jo fra meg, men det føles tomt. Jeg kan derfor med glede si at selv når det er tomt, er det ikke tomt. Jeg får aldri fred, ikke fra meg selv en gang. For det ligger noe baki der, en plass. Er det livets erfaringer som har skylden? Jeg aner ikke. Uansett hvor tomt det føles, så tror jeg at det bare er tull, for det må være noe der likevel. Hva er vel jeg, jeg skjønner meg ikke på slikt. Hva med når jeg er så trøtt at jeg ikke greier å tenke, er det noe der da også?

Ja, når jeg er så trøtt at jeg ikke greier annet enn å glede meg til å sove, da skjer det noe rart i hjernen. Enten så snakker man uten å følge med på hva man sier, eller så snakker man og er fullstendig tilstede, men alt som blir sagt handler om alt som befinner seg inni hjernen, og hjertet for den saks skyld. Da blir det lett rot i den muntlige setningen.

Det er ikke så masse snø på fjelltoppene lengre. Gresset er grønnere enn noen gang tidligere i 2013. Jeg har fine venner, og jeg er fin selv, men ser det ikke så godt. Jeg drikker vann. Tenker på å trene. Gleder meg til alt som følger med å studere, utenom å prioritere rett da.. ehe. Og det å nyse, det håper jeg skjer minimalt til høsten.

Hvis jeg skulle ha fulgt en oppskrift i forhold til å skrive en tekst og sånn, så er dette et ganske dårlig eksempel på mange måter. For en greie med skriving, er at man skal ha et tema. Eller, hør her, jeg kom jo på at jeg har et tema, fordi temaet mitt er kjempestort og flott og rart. Livet, det er mitt tema. Uansett, dette følte jeg ikke ble noe kjekt for meg selv å lese en gang. Applaus til deg hvis du leser disse sluttningsordene. Sluttningsord, er det et ord?

Jeg er flink i alt

Hei. Jeg strikker. Hva gjør du?

Øvelse gjør mester. Om det ikke stemmer 100%, så er store deler av sitatet sant, det har ihvertfall jeg erfart. Så enten det gjelder strikking eller armhevinger, om man ikke gir opp etter første forsøk, så vil man se forbedring. Lengden på denne bli bedre prosessen avhenger jo av hva du øver på og ikke minst, hvordan du øver. Det viktigste er i bunn og grunn å ha troen på at man vil komme til å se forbedring!?

"Åja, du lurer på hva jeg strikker. Jo hør nå her, det er ett pannebånd, men ikke et hvilket som helst pannebånd. Det er på en måte marineblått og skal ha utseende som perlestrikk gir."

Det er i grunn fint å ikke være mester i alt, og hvis alt var like lett å bli god i, hadde det ikke vært like imponerende. Da hadde vi nok ikke hatt forbilder. Vi hadde kanskje vært mer egoistiske? Underholdningsprogram på tv hadde kanskje ikke eksistert. Og hva med lagsport, det hadde kanskje eksistert, men hvordan et lag blir satt sammen, hadde kanskje vært mer preget av om hun eller han hadde den samme spillestilen som de andre på laget, og om samarbeidet var 99-100% perfekt. Det hadde kanskje ikke vært så dumt?, men for et press det hadde blitt. Hvis 50% av befolkningen hadde en inderlig drøm om å bli profesjonelle fotballspillere, ja, det jeg sa i setningen over, for et press. Jeg vet ikke hvor mange land det er i verden, to sek, jeg googler det. Det står at det er 196 uavhengige land i verden. La oss ta utgangspunkt i den informasjonen. Det blir 196 fotballag, sånne landslag ihvertfall. Og siden det finnes mer enn 7 milliarder mennesker i verden, så vil det si at 3,5 milliarder -> ca, skulle kjempet om en plass på et lag med 11 utespillere, og evt 11 innbyttere (22 til sammen, altså ;)). Aner ikke hvor mange innbyttere det er, men uansett. 22 x 196, la meg tenke i 2 sek, 4,312 mennesker. Jeg tror du har skjønt tegninga for lenge siden. Jeg ville bare slenge ut litt ekstra ord og tall og sånn.

Vi har det fint som vi har det egentlig. Tenk, det er utrolig omfattende å skape noe slikt. Det sier noe om Gud sine egenskaper. Ære være Han!