De andre

Egentlig skulle ikke mennesker bli sett på som noen som ikke hørte deg til. Det skulle hete vi. Nå finnes de andre, og det finnes oss, og meg da.

Jeg har meg. Det er alt jeg har. Jeg forstår det slik at jeg skal lete i meg selv etter svar, og ikke hos alle andre.. men det skulle jo egentlig hete vi.

Egentlig skulle jeg ha funnet svar i deg, speilet meg i deg. Når jeg først prøver, forstår jeg mindre. Det skulle hete vi, derfor kan ikke du speile deg i meg heller.

For du har rett, og jeg har rett. Vi går våre egne veger. Det er lite aktuelt å gå på samme måte, og overhodet ikke mulig å gå på samme veg.

Hva skjedde med vi?

De andre forstår meg ikke, jeg forstår ikke deg - tror vi.

Så det finnes et vi oppi alt som fremstår som dette er jeg alene om. Det er et vi. Vi må bare finne tilbake til sannheten om at det ikke er oss og de andre, men en verden av enkeltindivider som forstår hverandre, hvis vi sier oss villig til det.

Den lille og den store

Vi finner ingen som kan gjøre noe med det. Vi finner bare løsninger.

Den lille snakket til den store. Den store lyttet, forstod og ble litt forvirret. Først kom håpet, så kom fortvilelsen. Kjære lille, sa den store, du har så mange gode løsninger, men vi har ingen som kan gjøre noe med det. Den lille så på den store, den store så i bakken, og så ut i luften før øynene gled over på den lille. De så lenge på hverandre, før den lille valgte å gå en tur. Den store valgte å male.

Senere på dagen møttes de igjen. Den lille snakket til den store, mens den store lyttet uten å si så mye. De gikk sammen til den store sletten og satt seg i gresset, akkurat på det stedet hvor øynene kunne skue verden uten å forandre den. Utsikten tok pusten fra den lille. Den store var i sine egne tanker. Der satt de, side om side. Det hadde ikke alltid vært så uproblematisk. Lyset og mørket blandet seg sammen. De snudde seg mot hverandre. Uten å si noe, viste de straks at det bare var Tiden som kunne hjelpe.

Jeg trenger deg

Han så seg om, var tiden inne for å vise hva han var god for?

Hun krøllet seg sammen, fordi hun ikke fant kjærlighet når hun letet.

Han sa noe han trodde var kult å si, men som han egentlig ikke syntes var moro selv.

Hun prøvde å ringe en venn, men vennen tok ikke telefonen.

Alle lo, han følte seg populær.

Hun ville gjøre noe, men ble sittende å tenke.

Han var ikke alene ett sekund, alle ville være der han var.

Hva var det hun egentlig fikk ut av å tenke?

Tiden gikk. Han var alltid omringet av andre.

Telefonen ringte. Det var tanten hennes. Hun følte seg sett.

Han lo av ting han ikke syntes var morsomt. Hvem hadde han blitt?

De snakket lenge. Hun fikk ny kraft.

Det var slik han var vant til å være, så han måtte bare fortsette. Å være den han følte han var, kunne det aksepteres av andre?

Hun gledet seg over livet, alene der hun satt, nå kunne hun greie alt.

Hvor enn han gikk, hadde han en maske. Han lo, men undret seg over seg selv.

Hun våknet neste morgen. I to dager hadde hun kjent styrken fra tantens kjærlighet. Den tredje dagen følte hun tomhet.

Han var godt likt, men likte ikke seg selv.

Hun likte seg selv, men greide ikke å vise hvem hun var.

Han trengte styrke.

Hun trengte kjærlighet.

Han trengte kjærlighet.

Hun trengte stryke.

Om de bare hadde funnet hverandre.

Styrken hennes ville gi han kjærlighet.

Kjærligheten hans ville gi henne styrke.

De gikk på samme skole. Han kunne hennes navn, men hun hadde bare sett ham én gang. Dagen hadde kommet. De skulle ha sin første samtale. Utveksling av et par setninger vel og merke. Hun gikk ut fra skolebygget med mobilen i hånden. I det hun gikk ned fra det siste trappetrinnet holdt hun på å falle. Det eneste som falt var mobilen. Den sklei ut av hånden og landet ved siden av han. Hun kjente "den følelsen" - knuste mobilen? Han så det hele, gikk ett skritt og plukket opp mobilen. "Det ser ut som at telefonen greide seg" sa han og strakte ut hånden. Hun så på ham og smilte, takket og sa "Jeg har bare hatt den en uke, så det var da enda godt". Det ble stille, men det var en god stillhet. Hun takket han enda en gang, før han spurte om det gikk bra med henne. "Jeg fikk litt vondt i ankelen, men det går bra". Det ble stille igjen, før hun sa at hun måtte komme seg hjem. Du får ha det bra sa han til henne, og mente virkelig det, hun så han inn i øynene "takk, du også".

De neste dagene så de hverandre inne på skolebygget et par ganger. De sa hei, og smilte. Ukene gikk. Hun trengte kjærlighet. Han trengte styrke. Hun så i bakken. Han var opptatt med å si noe kult til vennene når de en sjelden gang gikk forbi hverandre.

Hun ønsket at noen skulle se henne, ta kontakt.

Han prøvde å si noe han syntes var gøy, men ingen lo.

Hun krøllet seg sammen, og drømte seg vekk.

Han satt seg på huk i skogen og felte en tåre.

Dagen(e)s tanker

Livet er urealistisk, men livet er jo virkeligheten. Så for mange blir det urealistiske akseptert og gjort til en sannhet.

Jeg tar livet ganske chill for tiden. Jeg har flere grunner til å stresse, og forsåvidt gjør jeg jo det, men jeg tar det med et smil. Dagens ord: chillsmil.

Takknemlighet. Usikkerhet. Sjokolade. Tre ord, tre tanker som fyker i hver sine retninger og skaper assosiasjoner og nye tanker helt til jeg tar en break, får nye innspill som vil være med på å forme mitt liv.

To sentrale bibelvers for meg om dagene: Matteus 7,12 og 1 Tim. 4, 12. Virkeligheten gjør versene levende og viktige. Det får meg til å tenke på noe som mange har sagt før meg, at bibelen er en levende bok. Guds ord er ikke tomme, men full av liv og lærdom.

Ære være Gud!

Hvis du ikke vet hvor du skal begynne, begynn med å være ærlig ovenfor deg selv.