Jeg tenker..

.. at jeg kan jo dele den setningen her da: "Jeg tror på kristendommen slik jeg tror at solen har stått opp. Ikke fordi jeg kan se den,men ved hjelp av den kan jeg se alt annet." -C.S.Lewis

En eller annen

Jeg har på en måte aldri gjort det noe særlig, men nå fikk jeg lyst til å lage et dikt. Dikt har blitt litt av min hverdag nå på nyåret. Tanten min i Bergen har fått meg inn i dette sporet. En kveld, kanskje det var nyttårsaften? rimte vi natten lang, mormor også. Rim er gøy, og jeg forstår ikke helt hvordan tante får det frem så naturlig. Så jeg har prøvd meg litt på rim, og det går ikke så bra, men det er morsomt. Så ja, dette er ikke et rim, men ord satt sammen til korte setninger.

Det finnes håp, selv om at du ikke ser det,

Det finnes jo kjærlighet, selv om at du ikke kan føle det.

Om ingen andre kan, kan en eller annen sikkert likevel!


Dagene er som lysstrålene fra solen, tror du.

Du tror det virkelig, og overbeviser henne selv.

Hun tror hun har en lysstråle i seg, når det ikke er det.


Hvordan finne frem til sannheten når lokket i all uvisshet dekker den?

Hvem kan finne det som er skjult for hjertet?

Om ingen andre kan, kan en eller annen sikkert likevel!


Livet vil skli forbi.

Først det ene sekundet, så det andre.

Til slutt hele gaven, hele livet.


Sannheten er der, selv om at du ikke har funnet den.

Lokket som har dekket den virkelige virkeligheten kan fjernes.

Om du ikke selv kan, kan sikkert en eller annen likevel!

Jeg vil gi deg, o Herre, min lovsang,

jeg vil takke deg med mine ord

for din nåde som er uten grenser,

og for godhet og kjærlighet stor.

Jeg vil gjøre mitt liv

til en lovsang for deg,

la hvert tone en hyllest

til deg være,

og i dager med glede

og dager med sorg

vil jeg leve hver dag

til din ære!

Ingen annen er verdig den sangen.

Bare du, Herre, eier min sang,

og i himmelen skal

lovsangen lyde

til din ære en evighet lang.

Jeg vil gjøre mitt liv

til en lovsang for deg,

la hvert tone en hyllest

til deg være,

og i dager med glede

og dager med sorg

vil jeg leve hver dag

til din ære!

Og om sangen i blant skulle stilne

og forstyrres av uro og strid,

Herre, åpne på ny mine øyne

så jeg ser at hos deg er min fred.

Jeg vil gjøre mitt liv

til en lovsang for deg,

la hver tone en hyllest

til deg være,

og i dager med glede

og dager med sorg

vil jeg leve hver dag 

til din ære!

Jeg skriver for å tenke

Hvor finner man energi og styrke? Er de gjemt, eller er jeg bare blind? Det handler kanskje litt om erfaring? Det kan handle om hva jeg gjør det til.

Om man kan gå seg vill i sine egne erfaringer, er godt mulig!

Men hva om energien har bestemt seg for å forlate kroppen, for godt? Da leter man forgjeves. Men det fører sikkert til noe godt, mer erfaring og visdom. Erfaring til å glede seg over. Erfaring til å gå seg vill i.

Å holde styr på erfaringskunnskapene er sannelig ikke lett. Først må erfaringen tolkes fra menneskets synsvinkel, så testes - og så kanskje forkastes. De fleste erfaringene, eller kanskje alle, er vel ikke mulig å kaste. De blir bare ikke brukt for det de er. Jeg  vet sannelig ikke. Jeg bare undrer.

Styrke og energi er det ikke mangel på. Det er visdommen til å benytte seg av energien som ikke når frem. Det er ikke alt som gir mening. Ikke selv for dem som har levd lenge.

Om ikke energien blir brukt for det den er, vil den kanskje gi motsatt effekt? Det føles som at energien har bestemt seg for å aldri venne tilbake. Sannheten er at den aldri har forlatt mennesket, den er der, men vet ikke hvor den skal gjøre av seg. Den blir lei seg på en måte, blir tung å bære på istedenfor å gi liv og glede.

Jeg bare undres. Tenker at å legge seg kan være lurt. Det er aldri noe jeg må. Jeg er fri. Du er fri. Vi lever i et land hvor friheten er gitt oss, men for mange blir friheten et fengsel. Lenker som styrer. Ikke alle ser det. Kanskje noen lenker aldri blir oppdaget?

Mine tanker forteller deg bare hvordan jeg ser på det, akkurat her og nå. Ikke mer enn det. Vi er frie. Det er bare vanskelig å vite hvordan vi er fri, og hva friheten gir oss. Livet er å finne sin egen veg, men denne vegen trenger ikke være ensom.

Vi er aldri alene, vi skjønner bare ikke noe som helst, av og til.