Dette går faktisk bra. Jeg er på en ny plass, med så og si bare nye mennesker. Heldigvis er det noen kjente fjes innimellom. For utenom Jesus, har disse kjente fjesene vært med på å gjøre mitt første år på høyskole lettere. Jeg har fått morsomme, interessante, søte, kunnskapsrike venner. Jeg kjenner dem jo ikke så godt, men kommunikasjonen er god, så jeg har troen på at de skal bli for det man kaller venner. Joda de er venner, bare litt rart å kalle dem det. For for to uker siden ante jeg ikke hvem de var, og jeg kjenner dem jo ikke, vet bare litt om dem. Noen har jeg bare kjent i noen dager også. Det sosiale virker lovende, mens studiet virker tungt, men jeg føler jeg er på rett plass, på rett studie. Det er bare så mye å sette seg inn i. Jeg har ikke håp, så vanskelig virker dette studiet, men jeg skal greie det likevel, det har jeg bestemt. Det er så mange nye ord og uttrykk å forholde seg til, en foreleser som snakker et annet språk. Joda, han er norsk, men åå :( han legger frem teoriene, tankene og alt sammen (nesten), på en vanskelig måte. Og studieboka er nesten like ille.. jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie dette uten håp, men jeg skal greie det.
Jesus er best. Han redder meg!
Jeg har blitt med i en menighet her. Det virker bra. Og jeg er veeeldig takknemlig! Ja, vet ikke hva jeg skal si. Er bare takknemlig, for menigheten, menneskene jeg har møtt, det Jesus har gjort i livet mitt fra dag en, hybelen jeg leier, familien min, mobilen min, kladdebøkene mine, tv'en, dynetrekket, vinduskarmen, skapplassen, størrelsen på sengen, sjøen, venner, hjertene på veggen, koppene, melk, oboy, sokkene, klærne mine. Hahaha, jeg er takknemlig.
