Når Gud kaller

I dag har jeg en følelse av at Gud ikke bare kaller oss til å bli misjonærer og lignende, men også til å bli bedre kjent med han.

Når vi sier ja til Jesus, sier vi ja til kallet om å bli bedre kjent med Kongenes Konge.

Det tar tid å lære Jesus å kjenne. Det tar tid å overbevise seg selv om visse sannheter om livet.

I dag føler jeg at Jesus kaller meg til å lese i Bibelen, men jeg har enda ikke satt meg ned for å lese. Jeg velger selv.

For noen timer siden så jeg dette bildet på facebook,

og det sier noe om meg i dag. Jeg har droppet å søke Gud, og la troen på meg selv overbevise meg om at jeg greier alt selv. Kanskje det er derfor Gud prøver å vekke meg nå. Vise meg bildet, og kalle meg til å lese bibelen.

For meg er Gud så naturlig.

Rett før jeg la meg i går, viste et familiemedlem meg at Gud er så mye større enn det hodet mitt innbiller seg. Jeg begrenser Gud i hodet mitt, fordi jeg ikke skjønner hans storhet. Heldigvis har jeg ikke kraften til å stoppe han til å gjøre det han vil.

Perfekt liv

Jeg føler vi lever i en verden med forventninger. Det vil det nok alltid være, og det har alltid vært, når jeg tenker meg om. Forventninger er bra! MEN jeg føler forventningene har tatt overhånd. I dagens Norge er det mange mennesker som sier og gjør ting fordi de føler at det forventes av dem å være slik. Se for deg en verden med mennesker som sier akkurat det som forventes av dem, HELE tiden. For et likegyldig samfunn! Det kan godt hende vi kommer dit en dag. Alle er hyggelige, men ingen har meninger, joda, om hvordan alt ser ut til å være. Hvis noen viser en følelse, blir den ikke tatt godt i mot. Den kan bli lagt merke til, men bare fordi det skal bli slutt på den slags adferd.

Jeg tror virkelig at det man går rundt å innbiller seg, sier og gjør er med på å forme den man er. Jeg har vel selv erfart det!

Jeg sier ikke at Norges befolkning er likegyldige, jeg sier bare at jeg ser tendensene til at alle vil ha et "perfekt" liv. Og jeg sier at jeg ikke vet hvordan det vil utvikle seg. Jeg grøsser meg også over tanken på at livet kan bli så "perfekt" at alle er ulykkelige, men tror selv de har det bra.

Dette er bare en tanke jeg fikk etter å ha sett en film. Jeg vet ikke om vi mennesker er i stand til å bli helt likegyldige til det vi foretar oss, eller om den indre sannheten er sterk og vil holde oss i live med følelser, glede, sorg og håp. Jo, det med indre sannhet, det tror jeg faktisk!