Livet er livet

I dag hørte jeg på mennesker som talte om en levende Gud, og jeg kjente at Gud er levende. Jeg hører ofte at han er levende, men ser det ikke så ofte. Jeg hørte om en Gud som er med oss uansett. En Gud som elsker oss så høyt at han er med oss selv om at vi gjør noe som viste seg å ikke være det beste likevel. Han forlater oss aldri, selv om at det føles at han er langt vekke. Det er noe vi bare må stole på. Jeg hørte om en Gud som har gitt oss fri vilje, som ønsker å sette alle i frihet. Jeg greier ikke å se det omfanget av hvem det gjelder, for ordet alle er så mektig, så stort. Det er så lett å glemme en eller annen.

Jeg så en Gud som setter menneskenes virkelighet i fokus, og får oss til å åpne oss for hverandre gjennom hans kraft. Det er for stort til å forklare, og må oppleves individuelt. Og så fantastisk som Gud er, så kan det skje på alle slags mulige måter, til og med uten å se at det er han som står bak. Når jeg tenker slik som dette, er det lett å si i mitt hjerte at eg elsker ham, men til vanlig, så og si aldri er det aktuelt å si; jeg elsker deg Gud. Hvorfor det er slik for meg, greier jeg ikke helt å svare på.

Jeg får kanskje denne kvelden til å høres ut som en a-ha opplevelse, men den var ikke det. Den var så vanlig, så naturlig. Det som gjør kvelden så bra, er at jeg ser sannheten, og sannheten setter fri.

Jeg sier det bare slik det var for meg. Gud lar alt skje til rett tid. Det er også noe jeg må akseptere.. og selvsagt glede meg over, noe jeg gjør innimellom.

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen. Forkynnerne 3, 1

Noen kan se på livets fremgang, og takke seg selv, andre ser på fremgangen i livet, og gir Gud æren. Jeg kan ikke si hva som er rett og galt, og jeg burde absolutt ikke dømme, men jeg kan si hva min opplevelse er, så kan du fortelle din. Og så kan vi ha forståelse for hverandre, glede oss over at vi er forskjellige, og at vi har møtt hverandre. Takke de vi vil takke, og prøve å leve det livet vi møter hver dag, hvert sekund.

Det er egentlig surrealistisk å si det, for det høres så merkelig ut, til og med for meg som tror at Jesus døde før meg - at jeg takker Gud, ja, Jesus inkludert.

Hva kan jeg si? Livet er virkelig livet. Livet er det som er, akkurat nå. Akkurat nå kjenner jeg at hodet ikke fokuserer helt, men før jeg setter det endelige punktumet for dette innlegget vil jeg avslutte med to sannheter:

DU ER ENESTÅENDE OG VAKKER, NO MATTER WHAT THEY SAY.

Sannhet

Amatørvideoer er digg. Det er de som gjenspeiler virkeligheten best!

Jeg tror det er lurt at vi leter etter det som er ekte. Det som er ekte, er sannhet. Sannheten får oss til å være mer realistisk i de valgene som må tas.

Det ekte rører mitt hjerte. Jeg ønsker at mitt hjerte skal være ekte.

.. Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. La oss tenke slik, alle vi som har kommet frem til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare, så langt vi har kommet, fortsette i samme spor. Filipperne 3,13-16

Jeg liker denne amatørvideoen. Mest på grunn av stemmen hans da og fordi han synger sangen så fint. Han på gitar er RÅ! Det at det er en amatørvideo gjør alt bedre. Jeg har lagt den inn i en spilleliste på youtube med navn "AZM".

Menneskenes hjerter reagerer forskjellig på det som skjer rundt oss. Mange ganger styrer hjernen handlingenes utseende, og ikke hjertet. Vi handler spontant. Vi tror vi vet best. Hvor kan vi finne sannhet? Hvordan kan livet gå ut i fra kjærlighetens visdom?

Vinduet

Jeg ser ut av mitt vindu. Det er det jeg prøver på. Så snur jeg meg vekk, ser inn i veggen, og ut av vinduet igjen. Øynene, ja hele kroppen, og mest av alt hjertet ønsker at vinduet skal la meg titte ut. Jeg prøver, ser i vinduets retning, lenge. Så forstår jeg, etter alle disse årene, at vinduet er skittent. Jeg slår meg selv i hodet, "så dum går det an å være! Tenk at jeg ikke forstod at vinduet var skittent. Da trenger jeg bare å vaske det." Jeg setter meg i den myke sofaen med et glass vann, glad fordi jeg endelig forstod problemet. I det jeg skal til å reise meg, finne frem nødvendig utstyr, føler jeg meg tom for mot, tom for visdom "hvordan vasker jeg et vindu? Jeg har jo aldri gjort det før." Jeg blir sittende i sofaen, trist og undrende, med så mange tanker surrende rundt. "Hvordan ble vinduet så skittent? Hvem kan hjelpe meg? Tørr jeg spørre om hjelp? Trenger jeg hjelp? Skal jeg bare prøve, tørre å se om jeg får det til alene? Hva om utsikten ikke blir som jeg ønsker?" Spørsmålene er for mange. Jeg greier å reise meg, slukker lyset på veggen, går stressende inn på soverommet og legger meg under dyna. Straks føler jeg for å gråte. Og det gjør jeg. Jeg krøller meg sammen. Jeg vil bare sove. Håpet er ute, bak vinduet, det skitne vinduet, som jeg selv har satt en stopper for å kunne se ut av.