Livet er livet

I dag hørte jeg på mennesker som talte om en levende Gud, og jeg kjente at Gud er levende. Jeg hører ofte at han er levende, men ser det ikke så ofte. Jeg hørte om en Gud som er med oss uansett. En Gud som elsker oss så høyt at han er med oss selv om at vi gjør noe som viste seg å ikke være det beste likevel. Han forlater oss aldri, selv om at det føles at han er langt vekke. Det er noe vi bare må stole på. Jeg hørte om en Gud som har gitt oss fri vilje, som ønsker å sette alle i frihet. Jeg greier ikke å se det omfanget av hvem det gjelder, for ordet alle er så mektig, så stort. Det er så lett å glemme en eller annen.

Jeg så en Gud som setter menneskenes virkelighet i fokus, og får oss til å åpne oss for hverandre gjennom hans kraft. Det er for stort til å forklare, og må oppleves individuelt. Og så fantastisk som Gud er, så kan det skje på alle slags mulige måter, til og med uten å se at det er han som står bak. Når jeg tenker slik som dette, er det lett å si i mitt hjerte at eg elsker ham, men til vanlig, så og si aldri er det aktuelt å si; jeg elsker deg Gud. Hvorfor det er slik for meg, greier jeg ikke helt å svare på.

Jeg får kanskje denne kvelden til å høres ut som en a-ha opplevelse, men den var ikke det. Den var så vanlig, så naturlig. Det som gjør kvelden så bra, er at jeg ser sannheten, og sannheten setter fri.

Jeg sier det bare slik det var for meg. Gud lar alt skje til rett tid. Det er også noe jeg må akseptere.. og selvsagt glede meg over, noe jeg gjør innimellom.

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen. Forkynnerne 3, 1

Noen kan se på livets fremgang, og takke seg selv, andre ser på fremgangen i livet, og gir Gud æren. Jeg kan ikke si hva som er rett og galt, og jeg burde absolutt ikke dømme, men jeg kan si hva min opplevelse er, så kan du fortelle din. Og så kan vi ha forståelse for hverandre, glede oss over at vi er forskjellige, og at vi har møtt hverandre. Takke de vi vil takke, og prøve å leve det livet vi møter hver dag, hvert sekund.

Det er egentlig surrealistisk å si det, for det høres så merkelig ut, til og med for meg som tror at Jesus døde før meg - at jeg takker Gud, ja, Jesus inkludert.

Hva kan jeg si? Livet er virkelig livet. Livet er det som er, akkurat nå. Akkurat nå kjenner jeg at hodet ikke fokuserer helt, men før jeg setter det endelige punktumet for dette innlegget vil jeg avslutte med to sannheter:

DU ER ENESTÅENDE OG VAKKER, NO MATTER WHAT THEY SAY.