Aldri bra nok

Jeg som sjeldent leser avisa, valgte å gjøre det i dag mens jeg spiste frokost. Avisen man fortsatt kan ta og føle på.

Det siste året ihvertfall har jeg kjent på det at internett ikke er så veldig tiltrekkende hele tiden. Og prøver å akseptere det. Internett er jo ikke alt, heldigvis. Ihvertfall, jeg leste ikke ut avisa. Bare en artikkel. Temaet for artikkelen og mine tanker vil jeg dele litt med deg. Overskriften på side seks i Romsdals Budstikke var formulert slik: Aldri bra nok!. To ungdommer forteller om kroppspress og annet press. Altså, presset om å være perfekt. En overdreven tanke fra min side (eller ikke) er at hvis du failer i ett sekund, går det lang tid før andre begynner å se på deg som perfekt igjen, men aller verst, du blir kanskje aldri fortrolig med deg selv. For du vet, er man perfekt, kan man ikke vingle fra side til side, og ihvertfall ikke falle - verken til høyre, venstre, bak eller forover. Det er slik vi tror et perfekt menneske ser ut.

Mennesker er jo ganske dumme. Vi greier oss ikke uten hverandre. Det er de rundt oss som former meg, og deg. Du former meg, jeg former deg. Slik er det bare. Helt fra fødselen av trenger vi medmennesker som tar hånd om oss, forteller oss hvordan livet skal leves gjennom ord og handlinger.

Den siste tiden har jeg funnet ut at hvilke medmennesker man velger å se opp til, er jammen meg et valg du og jeg burde tenke over. Vi vil vel det beste for oss selv?

Forbilder; kjendiser, lærere, butikkmenn og kvinner, din far, din søster. Ja, når jeg tenker over det, du kan være ditt eget forbilde. Du kan være stolt av deg selv, se at du gjør ting som er viktig og kjekt, og holde på det. Å holde fast ved noe, kan bety det samme som å ha valgt ut noe du vil leve opp til. Er du fornøyd med din egen innsats, og tenker at dette er noe jeg liker, dette var bra. Så kan du ha det som mål i livet. Ha en spesiell holdning du liker.

Holdninger kommer sjeldent av seg selv. De kommer av påvirkning. Så velg medmenneskelige forbilder etter hva du har troen på. Vurder om det du måler deg opp i mot virkelig gir deg det dine innerste drømmer lengter etter. Av og til vet man ikke hvilke drømmer man har.. men en drøm kan bare være en tanke om noe annet enn det som er. En drøm kan være en følelse man må utforske.

Jern slipes med jern, og det ene mennesket sliper det andre.
- Ordspråkene 27, 17

Og som det stod i RB: Som vann slukker bålet, er idealer en stopper for selvfølelsen og livsnytelsen.
- Ingvild M. G og Siri V. N

Når det normale virker unormalt

Jeg er så heldig å ha to tykke madrasser som seng, den ene oppå den andre. Før natten som var, eksisterte, tok jeg den ene madrassen inn på et annet rom og sov der. Når jeg i dag gikk inn på rommet mitt og så sengen med bare en madrass på, virket det så rart. Det var jo ikke dette jeg var vant til.

Ikke nok med at den ene madrassen forandret sengen min, den forandret også hele utseendet av rommet. Så en madrass, som for mange er vanlig å ha, ble unormalt for meg.

Med dette ble jeg minnet på hvor viktig det er at vi har et sant bilde av våre omgivelser. Og at det er lurt å finne fundamentets sannhet. Det er ikke nok å ta alt som det er, det må vurderes og settes opp mot det vi står for.

Det som er normalt for noen, kan være unormalt for meg. Det jeg synes er litt rart, er at to synspunkter kan være like rett, men føles feil for den andre. Respekt er også et ord som må bli dratt inn i denne tanken, føler jeg.

Jeg respekterer andres virkelighet, men kan godt fortelle om min egen. Jeg respekterer min egen virkelighet, men er åpen for å bli påvirket.

Jeg hater verden

Livet mitt til nå har ikke vært noe særlig preget av irritasjon når jeg har vært på internett, sett på tv eller hørt på radio. Jeg har for det meste blitt lei meg, eller forvirret over urettferdighetene i verden.

Her om dagen likte jeg en side på facebook. For to dager siden ble det lagt ut en film som jeg så, og leste alle kommentarene til. Først ble jeg lei meg, så irritert.

Det foregår så mye ondskap i kommentarer og for ikke å snakke om likes. Ikke bare på facebook, men på de fleste steder der folk kan uttrykke egne meninger. Jeg har på følelsen at de fleste gjør det for moro, og ikke mener å være slem, men det er akkurat det de er, fra mitt ståsted. Er det rart hvis noen er redde for å uttrykke sine meninger, når man får "humoristiske" tilbakemeldinger som sårer?

Jeg vet at jeg gjør feil. Jeg er slem, men jeg føler at jeg tenker meg om, og prøver så godt jeg kan å ikke ha det moro på andres bekostning. Vi mennesker har nok alltid vært som dette. Formen for å henge ut folk, forandres bare, men inneholder det samme. Det får meg til å hate verden!

Selv om at denne nettsiden jeg liker på facebook er knyttet opp i mot en tv serie som snart begynner, er det jo fritt frem for personene som legger ut noe på siden til å lese hva som står i kommentarfeltet. Jeg tipper at mer enn en kommentar sårer.

Jeg har så lyst å forsvare mennesker som blir utsatt for slikt, enten det er på nettet eller ellers. Jeg har lyst, men feiger sikkert ut. Det er bare såå typisk meg..

Men jeg blir irritert. Det er mitt valg om jeg vil blande meg inn, prøve å vise hva jeg mener, og på den måten påvirke mine medmennesker. Hva skal vi ellers gjøre med det vi mener er urettferdig? Folk blir jo dømt og mobbet selv om at de ikke har gjort noe galt.

Jeg hater denne verden.

Jeg håper hatet kan forandre meg til å gjøre mer enn å føle. Nemlig å gjøre mitt for å gjøre denne verden til en bedre plass. Med et åpent hjerte der jeg viser at jeg er som dem, egoistisk og slem, men at jeg har en vilje og et håp om å kjempe imot.

Takk Hanna, for at du oppmuntrer meg til å skrive innlegg her på bloggen!