Å skrive

Om bloggingen stopper opp, er jeg fortsatt like glad i å formulere meg i nedskrevne ord. Studenttilværelsen gir meg mange oppgaver som baserer seg på å formulere en tekst. Jeg håper at det er grunnen til at jeg ikke skriver så mye for meg selv lengre.

Det er noe vakkert med å skrive. Når jeg skriver, liker jeg det jeg gjør. Da er tiden min. Det er ikke alle ting jeg gjør som jeg liker. Skrivingen gir meg mening. Jeg har ofte fundert på om jeg skal velge å skrive noe som kan komme på trykk, enten i ett blad, en bok eller teaterstykke, eller faktisk bli sunget av en som har fått i gave å kunne synge. Tidligere har jeg hengt meg opp i at det er en mening med livet mitt (noe jeg fortsatt tror, men på en litt annen måte), og bare latt tiden få gå. Det som skal skje, det skjer jo. I den tid som er, har jeg erfart at jeg selv er ansvarlig for å få skrevet noe som kan oppleves av andre. Jeg må motivere meg selv. Jeg har lyst, men må grunne litt mer over hva og hvorfor. Det får bli om en tid, for først "må" jeg jo bygge meg et tårn som jeg kan sitte å skrive oppe i da.

Jeg tror jammen meg at skriving er en av mine gode egenskaper, ihvertfall hvis jeg bruker det positivt. Noe jeg ønsker for dere alle, er at hver enkelt av dere finner det dere liker å gjøre. Noe dere blir glad i. For å presisere; at dere greier å hente frem deres indre glød, noe som kan fylle tiden deres med glede.

Det er mye jeg liker å gjøre, men likevel er det noen ting som skiller seg ut. Skrivingen er en av de.

Og så må jeg bare nevne, siden jeg er litt tilfeldig av meg, at det er så mye spennende i bibelen. Jeg synes den snakker sant om livet, er til inspirasjon, oppbygging og så mye mer. Det tar tid å forstå både bibelen og livet, men DHÅ er til god hjelp og tiden, bruk tid til hjelp, da kommer forståelsen etter hvert, eller kanskje du er så heldig å ha gaven som forstår meningen bak ordene som står i bibelen.

Variasjon, inn og ut av bobla

Hvis jeg vil, får jeg det til!

Livet handler om å sette tanker ut i praksis.

Tankene mine er livet mitt.

Menneskene jeg omgås gjenspeiler mine tanker, jeg gjenspeiler deres. Derfor er det viktig å tenke over hvem jeg omgås og hvordan jeg tar til meg deres respons på mine handlinger. Så lett er det, men så vanskelig likevel. For du og jeg er styrt av vaner og hva vi kjenner oss trygge på. Vaner er digg, og jeg tror vi trenger det. Likevel tror jeg at å slå sprekker på trygghetssonen innimellom kan gjøre de trygge vanene enda tryggere og bedre. Jeg konkluderer med at nye opplevelser setter farge på en helt vanlig hverdag og får oss til å se hva vi er i stand til. Livet vi er vant til får ett nytt perspektiv:

Ved å få ny innsikt, får man ny utsikt!

Tale av Jørn Strand

Dette klippet har jeg sett på over to dager. Jeg har ikke lyst å si noe om hva som blir sagt. Det gir deg bare forventninger. Mitt budskap til deg i dag er at hvis du føler for å trykke på play, så gjør du det. 

Håper du har det godt og opplever nye sannheter om livet og deg selv.

Emanuel Minos om samboerskap og abort

Dette er en tale om noe som er veldig aktuelt i vår tid, nemlig samboerskap og abort. Minos sier blant annet at forskjellen på samboerskap og et ekteskap er dette: Bor jeg, Marie sammen med en mann uten å være gift, er det ingenting som er avtalt om vår fremtid, og jeg kan velge en mann som er snillere, rikere eller kjekkere. Er jeg gift, har jeg valgt min mann, og står sammen i alt som måtte skje. Jeg kan lene meg tilbake til det jeg en gang sa ved alteret, "til døden skiller oss" og leve ut i fra at vi alltid skal være sammen. Jeg lukker øynene for de guttene som er rundt meg, jeg ser bare på dem som brødre.

Jeg synes visdommen Minos bringer ut til jorda er så vakker og så riktig. Av å ha sett denne talen har jeg atter en gang fått en påminner om det jeg tenker er sannheten. Se gjerne videoen så mange ganger du vil. Vil du bare høre om samboerskap og abort, kan du spole frem til det 25 minuttet eller litt lenger.

Det er trist at Emanuel Minos nå er død, men jeg gleder meg over all forkynnelsen han har delt med oss, både med og uten kamera.

Den dagen Emanuel døde, kom jeg til å tenke på en åpenbaring han fikk høre fra en gammel dame, Profetien har bare mer og mer har gått i oppfyllelse. Det står blant annet at Emanuel selv skulle få oppleve alle de ulike punktene i profetien om utroskap, krig på tv, lykkekristendom, hat mot mennesker fra fattigere land enn Norge mm. gå i oppfyllelse. Ta en titt på profetien HER.

En velsignet praksis

Jeg har nettopp kommet hjem fra én måneds praksis i Stryn. Tiden har vært så fin, og jeg har fått et fint og hektisk bilde av barnehagehverdagene. Praksisen har forsterket mitt ønske om å fullføre bachelorgraden jeg har begynt på. Jeg gleder meg til å bli ferdig utdannet.

Vi har vært fire jenter som har bodd sammen i et fint, 3 etasjes, rødt hus. Det har jeg lært masse av, men ikke minst, det har også vært veldig koselig.

Når jeg dro fra barnehagen fikk jeg bare sagt ha det bra til fem barn, fordi de andre hadde gått for å sove. Jeg var nemlig inne på kontoret en tur mens de spiste mat og gikk for å legge seg, og så fjern som jeg var i går greide jeg ikke å tenke så langt at jeg måtte si adjø før jeg gikk på kontoret. Jeg sa til og med til en av guttene at han kunne få en klem etterpå, for jeg skulle ikke dra med en gang,

Jeg sitter igjen med mange gode øyeblikk og gode erfaringer. Opplevelsene jeg tar med meg videre fra en av verdens koseligste og omsorgsfulle barnehager, dreier seg like mye om min rolle og mine valg i samspill med barna som erfaringene om barna i seg selv.

I dag fikk jeg en melding fra en av de jeg bodde sammen med. Under praksisen har hun og jeg vært på to ulike avdelinger. Disse avdelingene ligger ved siden av hverandre, så vi har møttes så og si hver dag på jobb, I meldingen stod det "Hei, tenkte bare å si at ungene "dine" spurte etter deg i garderoben etter at du dro i går. Synes det var litt søtt." Jeg savner alt, men bare litt. For det er veldig godt å ha kommet hjem. Det har vært en bra måned, så jeg vet at med tiden kommer jeg til å drømme meg tilbake til barnehagen - til barna, personalet og de jeg bodde sammen med.

Innhold

Det er fint å snakke med folk, men når jeg ikke skjønner innholdet i de ordene de bruker, blir alt så meningsløst.

Det handler om å ha opplevd noe lignende, eller å ha stor innlevelsesevne og forståelse for det den andre sier. Å ikke forstå hva en annen person snakker om kan være tungt, forvirrende og skape negative tanker. Det kan også gi glede over at vi er skapt forskjellig og har ulike måter å uttrykke oss på.

Jeg hørte en gang at det største kommunikasjonsproblemet vi har, er at vi ikke lytter for å forstå, men for å svare.

Å tenke gjennom hvorfor vi snakker med folk er jeg sikker på er en bra ting. Hvis vi er bevisste på hvordan vi møter hverandre, og møter andre slik vi selv ønsker å bli møtt. Blir jorda en fin plass å være.

De grusomme føringene

Jeg vet ikke helt jeg altså. Det der med å ikke få lov til å tenke sine egne tanker, er ikke greit. Eller er det kanskje det likevel?

Denne verden var jo allerede til før jeg blir født. Og det er grunnlaget for mine tanker, ja, dine også. Menneskene som levde før jeg ble født, de bestemte hvem jeg skulle være. Ihvertfall hva som skal påvirke meg gjennom hele livet. Det som er dritt, er at ingen vet hvordan det former min personlighet.

Jeg vet bare at det jeg omgår, det danner grunnlaget for mine tanker. Og tankene jeg allerede har, blir formet av mine nye opplevelser. Dette sier noe om ansvaret hvert enkelt menneske har.

Jeg vet at jeg påvirker deg mer enn du tror.

Vi er skapt med en fri vilje, men når den frie viljen påvirkes av det som ikke er av det gode, kan tankegangen lett kjøre på feil spor. Du styrer ikke tankene mine, du styrer bare det du selv sier. Eller gjør du kanskje ikke det, fordi alle andre rundt deg har påvirket deg til å tenke om og om igjen på det du tror er virkelighet?

Hvordan skal vi greie å finne frem til oss selv når alle andre påvirker oss hele tiden?

Det som går om og om igjen i min tankegang for tiden er nemlig det jeg nettopp har presentert for deg. Du er mitt forbilde, kanskje et veldig bra ett. Og jeg er kanskje en som av og til får deg til å forstå deg på livet. Andre ganger fucker jeg til hjernen din så mye at du ikke vet hvem jeg er lengre. Og verst av alt, du begynner å tvile på deg selv. Ikke skyld på meg. Forbildene jeg har fått tildelt, de som har sett meg inn i øynene bare en gang, og de som har gjort det mer enn hundre, har lagt grunnlaget for mitt syn på tilværelsen.

Kan jeg skylde på andre, eller kan jeg bare skylde på meg? Du vil sikkert si som meg "hmm? jo, litt begge deler.". Når jeg slår fra meg vår felles tanke, vil jeg ta å skylde på alle andre. For hadde alle vært perfekte, hadde jeg også blitt det. Jeg er ikke perfekt, og derfor er ikke du det heller. Selvsagt kan jeg styre mine egne tanker og handlinger, men det er faktisk uoppnåelig vanskelig noen ganger. For du har påvirket meg til å leve i et mønster. Og mønstre de er kontinuerlige. Det stemmer ikke hvis mønsteret i broderingen blir skeiv eller bytter farge uten mål og mening. Et mønster blir bare normalt hvis det følger det samme sporet.

Håpet finnes. For broderingen blir ferdig en dag og jeg, du og alle, kan begynne på ett nytt mønster. Ett mønster du og jeg vet av hele vår sjel samstemmer med malen, eller bruksanvisningen om du vil. En dag skjer det. Kanskje i dag, kanskje når den gode evigheten begynner. Foreløbig hater og elsker jeg alt for det det er, og drømmer om livet som skulle ha vært.

Et likt utgangspunkt

Det er så kult å møte folk som tenker dype tanker. Til nå har jeg bare møtt en. Ihvertfall bare en som har tatt i bruk kunsten å tenke på hvorfor, på den måten. Jeg tror at alle mennesker tenker hvorfor? innimellom, men aldri på den måten. Det er fascinerende. Det er spennende. Det er gøy.

Jeg har på en måte merket det helt fra starten av, at det er ett eller annet, uten å vite hvorfor. Først trodde jeg det hadde noe med utseendet å gjøre. Nå vet jeg at det er tankene våre som er grunnen. De er like, men samtidig så forskjellig. Jeg tror nysgjerrigheten i vårt indre gjør at tankene blir uttrykt likt. Jeg har følt en tilknytting nesten fra første stund. Kanskje har det med et studium å gjøre, kanskje ikke?

Det er ihvertfall sykt digg å endelig ha møtt "noen som meg". Jeg har aldri tenkt på at det faktisk er noen som meg der ute. Med den tanken blir jeg litt lykkelig. For uansett om vi blir kjent, eller som nå, blir bekjente livet ut, er det kjekt å vite om deg. Det er kult. Gud har skapt flere som meg.

359 dager

Om ikke mange dagene er det ett år. Skulle tro det hadde gått mer enn 359 dager. Tiden har brukt så sykt lang tid på å gå. Jeg har fått mer tid til å tenke enn jeg har hatt godt av, og alt for liten mulighet til å prate om det. Ingen har spurt, ihvertfall ikke i senere tid. Jeg har måtte begynt på temaet selv hvis noen skulle få vite noe. I begynnelsen var det lett å snakke, men når hodet mitt går fra å tenke på hvordan det skjedde til å forstå hva som faktisk skjedde, er det vanskelig å fortelle tankene til noen. Spesielt når ingen spør.

En ulykke, ett liv. Det har skjedd så mye siden 8. oktober 2013. Et rart år, et forvirrende år, et fint år. Mye er forandret, og av og til virker det som at virkeligheten aldri har skjedd. Det var bare en idé, noe jeg fant på. Ser jeg meg rundt, forstår jeg at det ikke er det. For der ute, utenfor mitt oppholdssted med fire vegger, finnes det mennesker som kan bekrefte det jeg innbiller meg. Ingen fantasi, ingen drøm. Hun døde faktisk. Hun jeg bodde sammen med.

Hat blomstrer ikke, det sprer seg som ild

Det var hat. Det var så mye hat at ingen ville tro henne hvis hun fortalte det. Hun hatet alt. Samtidig elsket hun alt. Til og med seg selv. Det var kanskje derfor hatet var så stort?! Alt hun hadde så kjært var likevel ikke slik hun visste det skulle vært. I menneskenes ord var det kjærlighet og lykke, men handlingene viste seg å være det motsatte. Av og til var ikke hatet nok til å uttrykke følelsene, og likegyldighet - en nøytral følelse som stadig, mer og mer tiltrakk seg døden, var det som preget menneskenes tanker. Hun hatet det.

Rundt henne, de få gangene hun brukte ordet "hat" til de menneskene rundt seg, fikk hun beskjed om at ordet var for sterkt til å brukes. Hun hatet at de sa det. For når hun uttrykte for andre hvor mye hun hatet, gjorde hun virkelig det. Hun hatet hatet. Hun hatet at menneskene ikke lot henne få uttrykke sine følelser. Mennesker later som at de vet best, men de gjør ikke annet enn å late som. De tenker aldri selv. De svarer bare for svare. Og når de først tenker over fortidens kommunikasjon, går de aldri dypt nok inn; å virkelig forstå, blir aldri virkelig.

Hver dag møtte hun ondskap. Jeg prøvde å si til henne at fokuset trengte ikke ligge i å finne hat. Svaret jeg fikk, gjorde at jeg forstod det hun følte: "Når tiden går, og kjærligheten sjeldent får blomstre i hvert hjørne av livet, vil hatet komme frem. Det vil skape avstand. Avstanden fylles med sorg, og så, hat. Det verste er kanskje at alle vet denne sannheten, men alle er for høy på seg selv til å endre virkelighetens mareritt. Jeg hater det. Jeg hater at jeg ikke bare beskriver andre, men også meg selv".

Lykke på denne jord,
ligger ikke i å elske sin bror.
Det som må til er å følge en metafor.
Se på meg, du skjønner, jeg må bli sett på som viktig og stor.

Luk 10, 25-37

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi.  Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’ Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Tanker om mennesker

Jeg satt der i mine egne tanker, uten helt å forstå hva jeg tenkte. Jeg var facinert. Jeg merket at jeg hadde mye å lære.

Du er med på å forme meg, og jeg håper at min måte å forme deg på, er like god som den påvirkningskraften du har på meg.

Jeg vet ikke hva jeg har i vente. Jeg vet ikke hva jeg kommer til å tenke om deg om to år. Jeg vet bare at jeg er utrolig glad for å ha møtt deg.

Noen mennesker er skapt slik at de trer rett inn i ditt hjerte, og facinerer deg mer enn du noen gang greier å facinere deg selv. Noen mennesker kjenner du er sendt rett fra Gud. Andre må du titte litt ekstra på for å se hvorfor Gud sendte deg dem.

Jenta

Jenta som jeg kjenner så godt, trekker seg unna.

Jenta jeg kjenner bedre enn noen annen, prøver å løpe vekk.

Hun har alltid vært der, men nå vil hun visst ikke mer.

Jeg skjønner ikke hva som skjer. Jeg prøver å forstå.

Jeg kjenner henne fortsatt, men jeg holder på å miste henne.

Det lille hun forteller meg, er ikke til å forstå.

Kanskje hun bare trenger tid alene. Men hva om hun blir borte for alltid?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Vi, vet ingen ting.

Jeg trodde vi skulle være sammen for alltid.

Eller, jeg vet at vi alltid vil være det. Bare ikke som før.

Jeg greier ikke si de rette ordene.

Jeg sier, snakk med Gud! Hun sier hun gjør det.

Hun har fortalt meg at hun ikke gjør sitt beste, og hun vet ikke hvorfor.

Ikke på skolen. Ikke med Gud. Ikke på trening.

Vi har snakket om det, men ingen av oss forstår. Ikke helt, bare litt.

Hun prøver å vise meg følelsene, men de kommer ikke ut.

Jenta som jeg kjenner så godt, gjør ikke sitt beste for å holde ut.

Hun trekker seg unna. Hun sa at et evigvarende maraton skulle hun løpe.

Hun sa at jeg bare fikk lov til å følge henne fra sidelinja heretter.

Vil hun for en gangs skyld gjøre sitt beste, og det i å drite i alt?

Når Gud kaller

I dag har jeg en følelse av at Gud ikke bare kaller oss til å bli misjonærer og lignende, men også til å bli bedre kjent med han.

Når vi sier ja til Jesus, sier vi ja til kallet om å bli bedre kjent med Kongenes Konge.

Det tar tid å lære Jesus å kjenne. Det tar tid å overbevise seg selv om visse sannheter om livet.

I dag føler jeg at Jesus kaller meg til å lese i Bibelen, men jeg har enda ikke satt meg ned for å lese. Jeg velger selv.

For noen timer siden så jeg dette bildet på facebook,

og det sier noe om meg i dag. Jeg har droppet å søke Gud, og la troen på meg selv overbevise meg om at jeg greier alt selv. Kanskje det er derfor Gud prøver å vekke meg nå. Vise meg bildet, og kalle meg til å lese bibelen.

For meg er Gud så naturlig.

Rett før jeg la meg i går, viste et familiemedlem meg at Gud er så mye større enn det hodet mitt innbiller seg. Jeg begrenser Gud i hodet mitt, fordi jeg ikke skjønner hans storhet. Heldigvis har jeg ikke kraften til å stoppe han til å gjøre det han vil.