De grusomme føringene

Jeg vet ikke helt jeg altså. Det der med å ikke få lov til å tenke sine egne tanker, er ikke greit. Eller er det kanskje det likevel?

Denne verden var jo allerede til før jeg blir født. Og det er grunnlaget for mine tanker, ja, dine også. Menneskene som levde før jeg ble født, de bestemte hvem jeg skulle være. Ihvertfall hva som skal påvirke meg gjennom hele livet. Det som er dritt, er at ingen vet hvordan det former min personlighet.

Jeg vet bare at det jeg omgår, det danner grunnlaget for mine tanker. Og tankene jeg allerede har, blir formet av mine nye opplevelser. Dette sier noe om ansvaret hvert enkelt menneske har.

Jeg vet at jeg påvirker deg mer enn du tror.

Vi er skapt med en fri vilje, men når den frie viljen påvirkes av det som ikke er av det gode, kan tankegangen lett kjøre på feil spor. Du styrer ikke tankene mine, du styrer bare det du selv sier. Eller gjør du kanskje ikke det, fordi alle andre rundt deg har påvirket deg til å tenke om og om igjen på det du tror er virkelighet?

Hvordan skal vi greie å finne frem til oss selv når alle andre påvirker oss hele tiden?

Det som går om og om igjen i min tankegang for tiden er nemlig det jeg nettopp har presentert for deg. Du er mitt forbilde, kanskje et veldig bra ett. Og jeg er kanskje en som av og til får deg til å forstå deg på livet. Andre ganger fucker jeg til hjernen din så mye at du ikke vet hvem jeg er lengre. Og verst av alt, du begynner å tvile på deg selv. Ikke skyld på meg. Forbildene jeg har fått tildelt, de som har sett meg inn i øynene bare en gang, og de som har gjort det mer enn hundre, har lagt grunnlaget for mitt syn på tilværelsen.

Kan jeg skylde på andre, eller kan jeg bare skylde på meg? Du vil sikkert si som meg "hmm? jo, litt begge deler.". Når jeg slår fra meg vår felles tanke, vil jeg ta å skylde på alle andre. For hadde alle vært perfekte, hadde jeg også blitt det. Jeg er ikke perfekt, og derfor er ikke du det heller. Selvsagt kan jeg styre mine egne tanker og handlinger, men det er faktisk uoppnåelig vanskelig noen ganger. For du har påvirket meg til å leve i et mønster. Og mønstre de er kontinuerlige. Det stemmer ikke hvis mønsteret i broderingen blir skeiv eller bytter farge uten mål og mening. Et mønster blir bare normalt hvis det følger det samme sporet.

Håpet finnes. For broderingen blir ferdig en dag og jeg, du og alle, kan begynne på ett nytt mønster. Ett mønster du og jeg vet av hele vår sjel samstemmer med malen, eller bruksanvisningen om du vil. En dag skjer det. Kanskje i dag, kanskje når den gode evigheten begynner. Foreløbig hater og elsker jeg alt for det det er, og drømmer om livet som skulle ha vært.