Jenta jeg kjenner bedre enn noen annen, prøver å løpe vekk.
Hun har alltid vært der, men nå vil hun visst ikke mer.
Jeg skjønner ikke hva som skjer. Jeg prøver å forstå.
Jeg kjenner henne fortsatt, men jeg holder på å miste henne.
Det lille hun forteller meg, er ikke til å forstå.
Kanskje hun bare trenger tid alene. Men hva om hun blir borte for alltid?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Vi, vet ingen ting.
Jeg trodde vi skulle være sammen for alltid.
Eller, jeg vet at vi alltid vil være det. Bare ikke som før.
Jeg greier ikke si de rette ordene.
Jeg sier, snakk med Gud! Hun sier hun gjør det.
Hun har fortalt meg at hun ikke gjør sitt beste, og hun vet ikke hvorfor.
Ikke på skolen. Ikke med Gud. Ikke på trening.
Vi har snakket om det, men ingen av oss forstår. Ikke helt, bare litt.
Hun prøver å vise meg følelsene, men de kommer ikke ut.
Jenta som jeg kjenner så godt, gjør ikke sitt beste for å holde ut.
Hun trekker seg unna. Hun sa at et evigvarende maraton skulle hun løpe.
Hun sa at jeg bare fikk lov til å følge henne fra sidelinja heretter.
Vil hun for en gangs skyld gjøre sitt beste, og det i å drite i alt?
