Diskusjon med meg selv

Det er nok lurt å ikke ta alle mine ord for sannhet, men jeg prøver å være så ærlig som mulig. Så lenge jeg føler det er godt, så gjør jeg det. Samtidig har jeg mine stunder jeg også, der jeg velger å gjøre noe fordi det tjener til mitt beste (tror jeg).

Jeg hadde en liten diskusjon med meg selv for en liten time siden, om jeg skulle publisere en film på facebook eller ikke. Jeg har foreløbig ikke gjort det. Når jeg sa til meg selv at jeg ikke turte, fordi jeg var redd for hva andre ville føle, følte jeg meg mislykket.

Så tenkte jeg: "kanskje jeg kan poste filmen på bloggen min. Det er litt mindre skremmende, og forhåpentligvis når jeg ut til noen. Jaja, det er bedre enn ingenting. Så det får jeg gjøre." Fortsatt bar jeg på følelsen av at jeg ikke var god nok.

Mens jeg satt der å diskuterte med meg selv, fikk jeg en tanke om at alt vi mennesker gjør for Gud, elsker han oss for, uansett hvordan vi velger å gjøre noe vi ønsker å gjøre - stort eller smått.

Jeg velger fortsatt å ikke publisere videoen på facebook, men vil gjerne vise den til deg.

Sannheten om sminke

Når jeg gikk i første klasse på videregående hadde en medelev en ettermiddag der hun ønsket å selge hudprodukter og sminke for et firma. Jeg ble invitert, og ble med.

Etter hvert som min medelev snakket om disse produktene og tilbud hun kunne gi, ble jeg bare mer og mer ivrig. Når opplegget var over, satt jeg igjen med en hel liste over sminke og diverse andre ting jeg ønsket å kjøpe. Jeg sa ifra at før jeg takket ja til disse produktene, måtte jeg ringe på min mor og spørre om penger. Det var selvsagt greit. Vi avtalte at jeg skulle ta kontakt innen en dag eller to.

Når jeg gikk derifra, gikk jeg rett inn på hybelen min og ringte mamma for å spørre. Hun var ikke veldig begeistret, men gikk med på at jeg kunne velge meg ett produkt. Jeg var glad for det, men prøvde å snakke meg til å få flere. Da jeg la på røret var jeg ikke fornøyd, jeg fikk jo ikke det jeg ba om.

Det gikk en liten stund, jeg husker ikke helt. Alt fra 20 minutter til 3 timer, før jeg fant ut at jeg skulle slå helt tilfeldig opp i bibelen og lese hva som stod der. Jeg hadde en periode der jeg ble oppfordret til å lese i bibelen om hva Gud sa i forskjellige situasjoner i mitt liv, og min metode var å slå helt randomt opp og se om det traff meg. Det var nettopp det som skjedde denne gangen.

"Når du ligger øde, hva vil du da gjøre? Selv om du kler deg i skarlagen, selv om du pynter deg med smykker av gull, selv om du gjør dine øyne store med sminke, skal du gjøre deg vakker forgjeves. Dine elskere vil forkaste deg. De er bare ute etter ditt liv."

Jeremia 4, 30

Etter dette har jeg opplevd flere lignende situasjoner når jeg helt tilfeldig har slått opp i bibelen. Ordene har talt rett inn i livet mitt. Og for en liten stund, har Guds levende ord tatt bort alle bekymringer og vist meg hva livet virkelig handler om.

En verden med mange historier

Hun måtte ta et standpunkt. Hun kunne ikke fortsette slik. Da ville hun nå bunn.

Jeg vet at det ikke bare er meg. Jeg vet. Det hjalp meg bare ikke. 

Han lukket øynene. Han skjønte ikke hvordan det startet. Det var ihvertfall vanskelig å få en slutt på det.

Det er så mange mennesker på jorden. Jeg greier ikke sette meg inn i alles situasjon. Noen fordi deres historie er alt for ulik min egen. Kanskje de har vokst opp i en annen kultur. Det kan være spennende å høre, og trist, men jeg vet ikke hvordan det føles.

Det er ikke rart at vi trekkes mot de som er oss lik. De som har opplevd noe som førte til de samme følelsene som jeg har. Jeg vil føle meg forstått, og føle at andre har bruk for meg.

Jeg er frustrert over de to eksamenene jeg har nå på tampen av semesteret. Mesteparten av pensum er på engelsk, og forelesningene har foregått på samme språk. Jeg forstår litt, men ser ikke sammenhengen, og det er mange fremmedord. Jeg skriver en eksamen om ulikhet og marginalisering. Et veldig interessant tema. Jeg har lært litt, men det er for det meste på egenhånd i en bok som ikke har noe med pensum å gjøre.

Jeg har et lite håp om at den skriftlige eksamen skal gå greit, men det er fortsatt mye å jobbe med. Jeg sikter ikke høyt. Jeg sikter, og håper på å treffe blink, sånn akkurat. Eksamen er jo ikke alt, men jeg har lyst å føle meg god, litt god ihvertfall. God nok.

Det er bra å ha mål. Det er viktig å kunne strekke seg, gjøre noe du ikke visste du var i stand til. Hodet har godt av å ha noe konkret å tenke på. Tidligere har det gått greit med eksamenene, men da har det vert på norsk. Kanskje jeg henger meg for mye opp i språket. Mine dårlige engelsk kunnskaper spiller en faktor, men kanskje ikke så mye som jeg skal ha det til. Det finnes løsninger, jeg må bare finne de, om så bare en.

Hun så ikke hva det var. Latskap? Hun forstod seg ikke på seg selv.

Jeg kunne bare håpe. Om håpet ble virkelig, kunne det hende at jeg ikke ble glad?

Han kunne ikke forstå hva som nettopp hadde hendt. Han sprang. Løp til han falt. Der lå han og hatet verden.