Det var hat. Det var så mye hat at ingen ville tro henne hvis hun fortalte det. Hun hatet alt. Samtidig elsket hun alt. Til og med seg selv. Det var kanskje derfor hatet var så stort?! Alt hun hadde så kjært var likevel ikke slik hun visste det skulle vært. I menneskenes ord var det kjærlighet og lykke, men handlingene viste seg å være det motsatte. Av og til var ikke hatet nok til å uttrykke følelsene, og likegyldighet - en nøytral følelse som stadig, mer og mer tiltrakk seg døden, var det som preget menneskenes tanker. Hun hatet det.
Rundt henne, de få gangene hun brukte ordet "hat" til de menneskene rundt seg, fikk hun beskjed om at ordet var for sterkt til å brukes. Hun hatet at de sa det. For når hun uttrykte for andre hvor mye hun hatet, gjorde hun virkelig det. Hun hatet hatet. Hun hatet at menneskene ikke lot henne få uttrykke sine følelser. Mennesker later som at de vet best, men de gjør ikke annet enn å late som. De tenker aldri selv. De svarer bare for svare. Og når de først tenker over fortidens kommunikasjon, går de aldri dypt nok inn; å virkelig forstå, blir aldri virkelig.
Hver dag møtte hun ondskap. Jeg prøvde å si til henne at fokuset trengte ikke ligge i å finne hat. Svaret jeg fikk, gjorde at jeg forstod det hun følte: "Når tiden går, og kjærligheten sjeldent får blomstre i hvert hjørne av livet, vil hatet komme frem. Det vil skape avstand. Avstanden fylles med sorg, og så, hat. Det verste er kanskje at alle vet denne sannheten, men alle er for høy på seg selv til å endre virkelighetens mareritt. Jeg hater det. Jeg hater at jeg ikke bare beskriver andre, men også meg selv".
Lykke på denne jord,
ligger ikke i å elske sin bror.
Det som må til er å følge en metafor.
Se på meg, du skjønner, jeg må bli sett på som viktig og stor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar