Vinduet

Jeg ser ut av mitt vindu. Det er det jeg prøver på. Så snur jeg meg vekk, ser inn i veggen, og ut av vinduet igjen. Øynene, ja hele kroppen, og mest av alt hjertet ønsker at vinduet skal la meg titte ut. Jeg prøver, ser i vinduets retning, lenge. Så forstår jeg, etter alle disse årene, at vinduet er skittent. Jeg slår meg selv i hodet, "så dum går det an å være! Tenk at jeg ikke forstod at vinduet var skittent. Da trenger jeg bare å vaske det." Jeg setter meg i den myke sofaen med et glass vann, glad fordi jeg endelig forstod problemet. I det jeg skal til å reise meg, finne frem nødvendig utstyr, føler jeg meg tom for mot, tom for visdom "hvordan vasker jeg et vindu? Jeg har jo aldri gjort det før." Jeg blir sittende i sofaen, trist og undrende, med så mange tanker surrende rundt. "Hvordan ble vinduet så skittent? Hvem kan hjelpe meg? Tørr jeg spørre om hjelp? Trenger jeg hjelp? Skal jeg bare prøve, tørre å se om jeg får det til alene? Hva om utsikten ikke blir som jeg ønsker?" Spørsmålene er for mange. Jeg greier å reise meg, slukker lyset på veggen, går stressende inn på soverommet og legger meg under dyna. Straks føler jeg for å gråte. Og det gjør jeg. Jeg krøller meg sammen. Jeg vil bare sove. Håpet er ute, bak vinduet, det skitne vinduet, som jeg selv har satt en stopper for å kunne se ut av.