Den lille og den store

Vi finner ingen som kan gjøre noe med det. Vi finner bare løsninger.

Den lille snakket til den store. Den store lyttet, forstod og ble litt forvirret. Først kom håpet, så kom fortvilelsen. Kjære lille, sa den store, du har så mange gode løsninger, men vi har ingen som kan gjøre noe med det. Den lille så på den store, den store så i bakken, og så ut i luften før øynene gled over på den lille. De så lenge på hverandre, før den lille valgte å gå en tur. Den store valgte å male.

Senere på dagen møttes de igjen. Den lille snakket til den store, mens den store lyttet uten å si så mye. De gikk sammen til den store sletten og satt seg i gresset, akkurat på det stedet hvor øynene kunne skue verden uten å forandre den. Utsikten tok pusten fra den lille. Den store var i sine egne tanker. Der satt de, side om side. Det hadde ikke alltid vært så uproblematisk. Lyset og mørket blandet seg sammen. De snudde seg mot hverandre. Uten å si noe, viste de straks at det bare var Tiden som kunne hjelpe.