Jeg trenger deg

Han så seg om, var tiden inne for å vise hva han var god for?

Hun krøllet seg sammen, fordi hun ikke fant kjærlighet når hun letet.

Han sa noe han trodde var kult å si, men som han egentlig ikke syntes var moro selv.

Hun prøvde å ringe en venn, men vennen tok ikke telefonen.

Alle lo, han følte seg populær.

Hun ville gjøre noe, men ble sittende å tenke.

Han var ikke alene ett sekund, alle ville være der han var.

Hva var det hun egentlig fikk ut av å tenke?

Tiden gikk. Han var alltid omringet av andre.

Telefonen ringte. Det var tanten hennes. Hun følte seg sett.

Han lo av ting han ikke syntes var morsomt. Hvem hadde han blitt?

De snakket lenge. Hun fikk ny kraft.

Det var slik han var vant til å være, så han måtte bare fortsette. Å være den han følte han var, kunne det aksepteres av andre?

Hun gledet seg over livet, alene der hun satt, nå kunne hun greie alt.

Hvor enn han gikk, hadde han en maske. Han lo, men undret seg over seg selv.

Hun våknet neste morgen. I to dager hadde hun kjent styrken fra tantens kjærlighet. Den tredje dagen følte hun tomhet.

Han var godt likt, men likte ikke seg selv.

Hun likte seg selv, men greide ikke å vise hvem hun var.

Han trengte styrke.

Hun trengte kjærlighet.

Han trengte kjærlighet.

Hun trengte stryke.

Om de bare hadde funnet hverandre.

Styrken hennes ville gi han kjærlighet.

Kjærligheten hans ville gi henne styrke.

De gikk på samme skole. Han kunne hennes navn, men hun hadde bare sett ham én gang. Dagen hadde kommet. De skulle ha sin første samtale. Utveksling av et par setninger vel og merke. Hun gikk ut fra skolebygget med mobilen i hånden. I det hun gikk ned fra det siste trappetrinnet holdt hun på å falle. Det eneste som falt var mobilen. Den sklei ut av hånden og landet ved siden av han. Hun kjente "den følelsen" - knuste mobilen? Han så det hele, gikk ett skritt og plukket opp mobilen. "Det ser ut som at telefonen greide seg" sa han og strakte ut hånden. Hun så på ham og smilte, takket og sa "Jeg har bare hatt den en uke, så det var da enda godt". Det ble stille, men det var en god stillhet. Hun takket han enda en gang, før han spurte om det gikk bra med henne. "Jeg fikk litt vondt i ankelen, men det går bra". Det ble stille igjen, før hun sa at hun måtte komme seg hjem. Du får ha det bra sa han til henne, og mente virkelig det, hun så han inn i øynene "takk, du også".

De neste dagene så de hverandre inne på skolebygget et par ganger. De sa hei, og smilte. Ukene gikk. Hun trengte kjærlighet. Han trengte styrke. Hun så i bakken. Han var opptatt med å si noe kult til vennene når de en sjelden gang gikk forbi hverandre.

Hun ønsket at noen skulle se henne, ta kontakt.

Han prøvde å si noe han syntes var gøy, men ingen lo.

Hun krøllet seg sammen, og drømte seg vekk.

Han satt seg på huk i skogen og felte en tåre.