En tekst, en jente, en Gud

Sykt bra å begynne med "jeg vet ikke hva jeg skal skrive!", men jeg vet ikke hva jeg skal skrive, såh.. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive, så da er det jo enda teitere å begynne med den setningen. Uansett, jeg hadde en liten tanke, et tema -> Gud, for han er rå!

Jeg har tenkt mye på det å stole på meg selv. Altså, at det jeg sier, er sant, med andre ord, at jeg faktisk mener alle de rare lydene jeg formidler til de som ikke er Marie. Jeg har tenkt masse, på mye. Det er teit å skrive at jeg er rar, for det synes nok de aller fleste om seg selv.

Under en konfirmasjonsgudstjeneste i kirken jeg er ansatt i, sa presten til konfirmantene at de ikke måtte tro at de er spesiell, fordi alle andre er spesiell. Det er det jeg husker fra den gudstjenesten, bortsett fra at det var utrolig mange folk i kirken, og jeg måtte stå.

For å fortelle deg litt om meg. Jeg er en person som liker en god setning fremfor en god tale. Gode taler er flotte, men de er ofte lange, og jeg ønsker å huske alt i mitt hjerte, og da blir det surr. Derfor er en setning det beste. Jeg elsker gode setninger, og har lært meg at bra gjort, er bedre enn bra sagt.

Jeg ser tilbake på Marie, fortiden, den gang da hun var alene. Det var mange mennesker rundt henne, så sånn sett var hun ikke alene. Likevel, når bildet av en svunnen tid dukker opp, vises en sjel, sjelen vet ikke hva den skal gjøre. Hun visste det nok, men hun skjønte det likevel ikke. Gud har begynt å la Marie forstå hva hun skal gjøre, og det er å be. Jeg har tenkt å prøve meg på det. Og det er godt!

Hvem gidder å fortelle sannheter om seg selv? Det er jo ikke slik vi skal leve..? Slenge rundt seg med positive ord om oss selv. For når sannheten om oss selv skal frem i lyset, er det ikke vi selv som skal ta på oss den jobben, det er andre. Jeg har troen på at hvert enkelt menneske trenger å vite sannheten om seg selv. Sannhet er viktig. Derfor tenker jeg at hvis vi ser på andre, og forteller dem om den flotte personen hver enkelt av dem er, så kommer vi langt. Vi kan gjerne fortelle sannheter om oss selv, så lenge vi forteller sannheter om vår neste, og til vår neste. Jeg tror at en god sirkel kan skapes.

Nå merker jeg at jeg blir forvirret, for øynene greier ikke følge med på ordene som blir skrevet, ei heller hjernen. Uansett, jeg vil legge ved en link, om en mann, han har nok en tann, men jeg tror nok ikke han bygger huset sitt på sand. Han skriver nemlig om det å be, og Bønne svar. Litt tungt å lese, men jeg vil si at poenget kommer frem. Jeg er ihvertfall glad for at jeg leste alt.

Jo, jeg merker det, det er mye man kan prøve å rømme fra, men å rømme fra seg selv, er umulig. Du er den personen du er mest sammen med av alle, ta vare på deg selv som du ville gjort med en god venn. Lettere sagt en gjort, jeg vet!