RandomT

Det du leser nå er ikke planlagt. Det er bare ord som kommer, og setninger som blir formulert ut av ingenting. Hendene jobber, hodet greier så vidt å henge med.

Nå er det snart sommer. Det føles som at det ER sommer, men å solt meg sånn skikkelig, det har jeg enda ikke gjort. For noen dager siden var det faktisk en og tyve grader. Da var jeg inne hele dagen. Jeg har pollenallergi, men når bjørka har roet seg litt, og naboen ikke klipper gresset, skal jeg smyge meg ut, nei, løpe ut gjennom verandadøren og bare puste, og  kjenne varmen fra sola spise opp den hvite hudfargen min.

Når jeg tenker meg om, det bittelille innledende avsnittet kom jo egentlig ikke fra ingenting. Det kom jo fra meg, men det føles tomt. Jeg kan derfor med glede si at selv når det er tomt, er det ikke tomt. Jeg får aldri fred, ikke fra meg selv en gang. For det ligger noe baki der, en plass. Er det livets erfaringer som har skylden? Jeg aner ikke. Uansett hvor tomt det føles, så tror jeg at det bare er tull, for det må være noe der likevel. Hva er vel jeg, jeg skjønner meg ikke på slikt. Hva med når jeg er så trøtt at jeg ikke greier å tenke, er det noe der da også?

Ja, når jeg er så trøtt at jeg ikke greier annet enn å glede meg til å sove, da skjer det noe rart i hjernen. Enten så snakker man uten å følge med på hva man sier, eller så snakker man og er fullstendig tilstede, men alt som blir sagt handler om alt som befinner seg inni hjernen, og hjertet for den saks skyld. Da blir det lett rot i den muntlige setningen.

Det er ikke så masse snø på fjelltoppene lengre. Gresset er grønnere enn noen gang tidligere i 2013. Jeg har fine venner, og jeg er fin selv, men ser det ikke så godt. Jeg drikker vann. Tenker på å trene. Gleder meg til alt som følger med å studere, utenom å prioritere rett da.. ehe. Og det å nyse, det håper jeg skjer minimalt til høsten.

Hvis jeg skulle ha fulgt en oppskrift i forhold til å skrive en tekst og sånn, så er dette et ganske dårlig eksempel på mange måter. For en greie med skriving, er at man skal ha et tema. Eller, hør her, jeg kom jo på at jeg har et tema, fordi temaet mitt er kjempestort og flott og rart. Livet, det er mitt tema. Uansett, dette følte jeg ikke ble noe kjekt for meg selv å lese en gang. Applaus til deg hvis du leser disse sluttningsordene. Sluttningsord, er det et ord?