Marie søker venner!

Neida, det som er er at jeg er hjemme, jobber litt innimellom og rydder på plass pakkelasset fra fhs, mens alle andre fortsatt går på skole. Nesten ihvertfall! Jeg fikk møte to kjære venner i går, i to timer. Dumt å bo så langt unna hverandre, men jeg er takknemlig for at vi får til å møtes, selv om at jeg skulle ønske vi fikk lengre tid sammen, og kunne sitte i et hus eller noe, og bable i veg, være crazy og le en time i strekk. Nå skal jeg være en åpen person, og fortelle om et problem.

Etter barneskolen flyttet jeg skolehverdagen min til byen, der gikk jeg i tre år. Det første året hadde jeg fortsatt kontakt med noen fra barneskolen. Tiden gikk, jeg spilte fortsatt håndball, så jeg fikk møte vennene mine der, om ikke annet. Halvveis uti tiende klasse tok håndballkarrieren min slutt. Når videregående ble et faktum, flyttet jeg hjemmefra, bare 16 år gammel. Der opplevde jeg å få venner på en helt annen måte enn tidligere, vi bodde sammen på internat, og et spesielt bånd ble knyttet. Venner fra ungdomsskolen begynte der også etterhvert, og ved å bo sammen på videregående, merket jeg at det gjorde noe med relasjonen til disse menneskene. For noen gode minner jeg sitter igjen med. Nå har jeg gått på fhs, lært myemye, og er fornøyd med å ha tatt et friår med mye handballspilling. Jeg er jo ikke verdens flinkeste til å holde kontakt med folk, så jeg kjenner så å si ingen, utenom familien rundt om kring her i kommunen. Dermed disse tre ord som overskrift! Jeg vet hvem folk er, kan slå av en prat, si litt heisann når jeg møter på folk, men noe mer enn det er det ikke. Nå er jo jeg vant til å ha folk rundt meg, all the time. Så det er en liten overgang, men det hadde ikke skadet å kjent noen bare 5 minutters gange unna. Jeg skal jo bo hjemme et år, jobbe og lære mye. Ikke som i studere og lære, men gjennom å leve, ta valg, bo sammen med mor, far og brødre etter 4 år vekke. Jeg har en venn 30 minutt unna, med bil, og hun skal være hjemme et år for å jobbe også. Noe jeg er overlykkelig for. Det reddet livet mitt, holdt jeg på å si. Gleder meg til å leve! Satser på å bli kjent med noen innenfor en km eller to i løpet av de neste 365 dagene.

Vil du bli min venn!?

Jeg har jo brukt å finne på slike slagord, eller hva jeg skal kalle de, på slutten av blogginnleggene mine selv, men i dag tenkte jeg å ta noen ord fra en kalender mine foreldre fikk til jul for to år siden. Kalenderens tittel: Fotsporene - Bibelord med daglige refleksjoner.

Virkelig lykkelig er den som fortsatt fryder seg over landskapet når han må gå en omvei. Overlat hele ditt verk til Herren, så skal dine planer lykkes. Ordspråkene 16, 3