Syk, men jeg har biloa

Dataen står i vinduskarmen, sangen "Elskede Jesus" spilles av, jeg snufser og er halvvegs lykkelig. Mitt mål for dette året var å møte opp på hver enkelt forelesning, ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Det gikk ganske fort i vasken. Jeg har halvvegs valgt at dette skal være dag nr to borte fra skolen. Jeg begynner ikke før kvart over to, så jeg kan fortsatt ombestemme meg, men tror ikke jeg gjør det. For om jeg går, tror jeg ikke at jeg får med meg så mye. For det første ble jeg syk i over i går, og for det andre, for å forstå foreleserens undervisningsmåte krever det dyp konsentrasjon. Heller ikke da er det mulig å forstå alt. Jeg har også halvvegs en avtale med en kompis i dag, men er usikker på om vi skal møtes, fordi jeg ikke er helt frisk. Det er kjedelig å "skulke", men jeg har jo en grunn. Så egentlig føler jeg ikke at jeg har ødelagt målet jeg har satt meg, for jeg har jo ikke droppet forelesningene fordi jeg ikke gadd å møte opp. Uansett, man kan alltid starte på nytt om man failer, tror jeg, eller, håper jeg ihvertfall.

Jeg er takknemlig, men det betyr ikke at alt er bra. Jeg har gjort gode ting i livet, men det betyr ikke at store deler av livet mitt har gått i løgn, vonde tanker og dustete handlinger. Jeg har troen på meg selv, men det betyr ikke at jeg alltid har det. Jeg føler meg fri, men blir ofte satt i bås, som regel av mine egne tanker. Jeg føler meg heldig, men er ikke alltid fornøyd. Jeg prøver å leve i nuet, men failer ofte. Jeg har et ønske om å akseptere og respektere alle, men skjønner ikke omfanget av hva ordet "alle" betyr, tydeligvis. Jeg har drømmer, men vet ikke helt hvordan jeg skal greie å leve i dem når jeg kanskje en gang oppnår dem. Heldigvis kan jeg lene meg tilbake, glemme alle bekymringer for et øyeblikk, gjerne lengre også om jeg greier det. Jeg kan lukke øynene og se at jeg er elsket. Jeg kan slappe av, fordi i Jesu hender finner jeg hvile.