Jeg blir sur, fordi jeg ikke har noen interesser. Joda, men nei. For jeg må jo gjøre noe med dette livet liksom. Utdannelse er noe møkk. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Finner ikke ut av hva jeg vil. Interessen min er å leve, men det å leve er jo ganske vidt. For å leve innebærer jo en del ting. Dette systemet passer ikke for meg, utdanningssystemet altså. Det er det jeg føler nå.
Jeg hadde slått meg litt til ro i noen dager (FOR EN MÅNDE SIDEN) først med interkulturell kommunikasjon (på mf) for så å gå på fengselsskolen. Så ble jeg usikker.
Jeg hadde en eller annen slags pålagt samtale med sjefen her om dagen, og når den var ferdig spurte hun om hva jeg vil videre. Hun tipset meg om vernepleien. Jeg synes det hørtes bra ut, og slo meg litt til ro, men så følte jeg, "eh, nei, tror ikke det". Nettopp nå, i denne daffe stund, fikk jeg øynene opp for mf igjen (det teologiske menighetsfakultet). Så jeg håper på at jeg tar meg selv i nakken og leser på nettsiden deres. Jeg skal ha en katalog her en plass også.
Jeg, jeg, jeg. Teit å være så opphengt i meg da, men, men, men, egoistiske svin, finn deg en studieretning som er bra du, altså, en du vil trives i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar